Det vil være et betimelig spørsmål om man ikke bør ta ut gevinsten fra teknologiutviklingen ved å redusere på personalutgiftene og dermed frigjøre midler fra værvarslingen til andre gode formål. Et annet aktuelt spørsmål er hvorvidt det blir mer varslingstjeneste for pengene ved å overføre ressurser fra varslingspersonell til forskning og utvikling.

 Det er liten tvil om at den tekniske og faglige utviklingen gjør det nødvendig å gjennomføre en del endinger i den operasjonelle delen av varslingstjenesten. En god del oppgaver bør digitaliseres og i større eller mindre grad automatiseres, og metodene bør revideres. Slike endringsprosesser er da også godt i gang, både her til lands og i mange andre land. Samtidig fører utviklingen med stadig mer kompliserte modeller og større tilgang på ulike typer data, til at syntesen av all denne informasjonen blir stadig mer krevende å utføre. Dette betyr igjen at faget operativ værvarsling, altså det personellet må kunne for å utføre varslingsoppgavene, blir stadig større. Framtidens varsling vil med andre ord stille store krav til varslernes kompetanse.

Dessverre er det et problem i dagens værvarsling at fagfolkene i mange situasjoner ikke har tilstrekkelig kompetanse eller tid til å få det overblikket som er nødvendig for å kunne overprøve modellprognosene. Dette problemet er ikke unikt for Norge, men heller et generelt problem innen værvarsling, gjerne kalt ”meteorological cancer”, og er trolig et uttrykk for at man er inne i en brytningstid og at den tradisjonelle varslingsmeteorologrollen står for fall. Varslingsmeteorologene har med få unntak hovedfag i meteorologi og har med andre ord en solid grunnkompetanse. Derimot har opplæring og arbeidsmetoder i for liten grad endret seg i forhold til den rivende utviklingen som har skjedd de siste årene innenfor modeller og teknologi. Dette representerer en alvorlig svikt i varslingstjenestens evne til å overvåke og oppdage farlige værutviklinger og betyr dessuten at det finnes et uutnyttet potensial for å få mer presise og utfyllende varsler.

Teknologiske framskritt vil i framtiden føre til at enda flere oppgaver kan automatiseres og gi oss stadig bedre modellprognoser, men det vil fortsette å være oppgaver som den menneskelige hjerne utfører bedre enn datamaskinene, og det vil fortsatt være nødvendig å ha personell som kan overvåke prosessen og eventuelt gripe inn. Personell i operativ tjeneste bør dessuten brukes mer aktivt til å ytterligere forbedre prognoser og verktøy i samarbeid med forskere og utviklere. Men samtidig som oppgavene blir noe færre, blir altså de gjenstående oppgavene stadig mer krevende. Og det kan være en farlig vei å gå å la en så viktig samfunnsoppgave overtas av maskinene uten at prosessen overvåkes av personell som skjønner hva som skjer.

Det kan fort bli en sjøloppfyllende profeti at personellet er overflødig i framtidens varsling: Det at man ikke setter personellet i stand til å gjøre jobben sin slik den, ut fra de tilgjengelige faglige og teknologiske ressurser, kunne vært gjort, fører til at det menneskelige bidraget raskt reduseres. Effekten av en feilslått eller mangelfull satsing på personellet vil da sannsynligvis komme til å utgjøre det endelige bevis for at personellet ikke har noe å tilføre varslingen.