Mens sport, kriminalitet, og kjendisstoff setter preg på nyhetsbildet på daglig basis, har forskning en tendens til å forsvinne. De fleste i Norge kan nok navn på flere kriminelle og realitystjerner enn forskere og ingeniører. Men kan man kalle seg for 'kunnskapsnasjon' når man har mer enn10 ganger så mange kjendisjournalister enn forskningsjournalister?

Det er viktig å spørre seg hvorfor det er slik. Er det fordi vitenskapen er mer kjedelig enn mer hverdagslige trivialiteter eller lovbrudd? Mindre viktig? Er det medienes egne fordommer? Eller har folk virkelig mistet interessen for naturfag gjennom sin skolegang?

Kanskje det virkelig er uinteressant å forstå den forunderlige verden vi bor i, og hvordan ting i universet henger sammen. Men det er merkelig om folk ikke er nysgjerrige på oppdagelser og historiene bak disse. Man kan jo hevde at vårt samfunn ville sett helt annerledes ut uten vitenskapen og den teknologiske utviklingen.

I historisk perspektiv har penicillin, radaren, og regnemaskinen har hatt betydning for utfallet av f.eks. annen verdenskrig. Atombomben, Sputnik, satellitter og Internett har nok formet den moderne tids informasjonsepoke, og disse fremskrittene har gitt oss troen på at det meste kan fikses ved hjelp av teknologi og nyvinninger.

Kanskje vi også tror at vi får det godt i all fremtid, hvis vi bare lever mer fornuftig og rasjonelt. Men verden ser ut til å være langt fra rasjonell og kunnskapsnivået er fremdeles lavt i store deler av samfunnet. Et eksempel er at den utbredte tobakksrøykingen er helsefarlig og statistisk sett forårsaker tidlig død. Eller er det en kynisk rasjonalisme bak tobakken – røyk og bidra med å holde jordens befolkningsvekst nede?

Noen ganger virker det ikke som at mennesket er et intelligent vesen. Når man ser massen av matpakkekjørere som sitter i kø på veiene inn og ut av byene hver hverdag, kan man lure på om vi er særlig smarte, for vi bruker opp energi som de neste generasjonene sikkert ville ha mer bruk for. En annen ting er at det brukes mer resurser på å utvikle 'smarte bomber' enn smarte samfunn.

Mangelen på rasjonalitet i samfunnet kan forklares med lite kunnskap: Den hemmer utviklingen mot et bedre samfunn, bl.a. ved at overfladiske og populistiske politiske partier oppstår, i tillegg til likegyldighet og ansvarsløshet.

Klokskap og forstand er en viktig forutsetning når man står overfor befolkningsvekst, samfunns- og miljøendringer, presset matproduksjon, energisikkerhet, og fattigdom. Og hvordan skal man klare å holde samfunnet i gang, når det ikke er nok mennesker i kommende generasjoner som forstår hvordan ting virker?

Til nå har man ikke tatt ordentlig tak i viktige problemstillinger, for forskerne har jo visst om miljøproblemer og energisituasjonen i lang tid, og togene rundt hovedstaden går fremdeles ikke som de skal. Å feie slike problemer under teppet blir umulig når sannheten blir for åpenbar, dvs med økt kunnskap og forståelse.

Man bør innse at oljen og bilen vært både en velsignelse og en forbannelse, for man kan jo spørre seg om likestilling er mulig uten bilen. Men bilen bør ikke brukes uten omtanke, og det ville vært smart å gå mer, slik at man sparer miljøet, får fysisk mosjon, og spare på oljen. Helseutgiftene kan lett gå opp pga av for lite fysisk fostring. Kanskje man kan slå to fluer i ett smekk?

En forståelse av slike sammenhenger gjør det lettere å sette den fremtidige kursen for hvordan man best ordner opp i våre problemer. Her kommer forskning og kunnskap inn. Dersom samfunnet ble gjennomsyret med innsikt via mediene, ville veien mot et opplyst demokrati vært kortere. Men de som jobber innen media er ofte mer eller mindre kunnskapsløse, i hvertfall når det gjelder realfag. Jeg har lenge vært involvert i klimadebatten, og møtt journalister og redaktører som ikke vet forskjell mellom nord og sør innen klimaproblematikken.

Noen vil nok hevde at problemet ligger i skolen, men man kan ikke forvente at skolen skal være flere hakk bedre enn samfunnet. Den reflekterer jo samfunnet vi lever i. For hvorfor skal man slite på skolen for å få gode karakterer, når kunnskap ellers i samfunnet ikke er noe videre verdsatt, og når lang utdannelse ikke lønner seg? Ungdommen er kanskje ikke så dum likevel, for de har kanskje skjønt hvilke signaler som samfunnet egentlig sender om verdsettelsen av kunnskap. Kanskje man kun får bedre skole av å øke kunnskapen i samfunnet, og få kunnskap høyere på dagsordenen i media? I såfall er vi inne i en ond spiral, for hos oss går det den motsatte vei.

Den flinkeste gutten i klassen var aldri populær i den gang jeg gikk på skolen, i motsetning til de som var flinke i fotball. Og fremdeles er det slik i Norge, at det ikke er noen fordel om man har en doktorgrad fra et eliteuniversitet. Er man flink i fotball, er man imidlertid i samfunnseliten.

Media skaper også en kunstig stor avstand mellom samfunnet og forskere, noe som bidrar til å fremmedgjøre vitenskapen og forskningen i Norge. Forskning kan gjøres mer tilgjengelig gjennom overbevisende vitenskaplige demonstrasjoner, og stor satsing av mediene. Så hvordan gjøre vitenskap 'sexy'? Man har i allefall klart å engasjere folk i klimadebatten, selv om jeg vil si at mange innspill er av veldig lav kvalitet.

Kanskje vi kan lære av idretten, som har høy synlighet i media? Men forskere må også være villige til å stille opp i media på samme måte som idrettstjerner. Det Norske Vitenskaps-Akademi, som representerer forskningens toppsjikte, har vært ganske usynlige: Hvor i all verden har de vært under de viktige samfunnsdebattene? Men det trengs også flere forskningsjournalister på samme måte som det finnes mange sportsjournalister.

Museene og vitensentre kan også spille en mer aktiv rolle enn i dag, og man kan øke kontakt med skolene. Priser til forskere, ingeniører, engasjerte journalister, og gode lærere vil også øke synligheten.Kanskje man også kunne få statlig støtte til mer forskningsstoff?

Mediene har snart en gyllen anledning til å ta ett lite skritt i riktig retning ved å komme på forskningsdagene 19.-28. september. Men de bør også stille opp mer på store og viktige vitenskapskonferanser. Journalister trenger en gulerot for å spesialisere seg på forskning, og forskere må oppleve det som fordelaktig å være synlige i mediebildet. Først da kan vi begynne å kalle oss en 'kunnskapsnasjon'. Og kanskje flere gode rollemodeller vil medføre bedre motivasjon på skolebenken.