EMS består av et styre (council) og flere komitteer (meeting committee,
education committee, media committee, accreditation committee, og
awards committee). EMS er en organisasjon av organsiasjoner, hvor NMF er
en av medlemmene. Våre medlemmer nyter derfor godt av EMS gjennom NMF.
Grunnen til denne strukturen er politisk og historisk, da de eldre
etablerte akademiene som f.eks. Royal Met. Soc. og tilsvarende tyske og
franske organisasjoner ikke ønsker at EMS skal undergrave deres
eksistens (ved å frarøve medlemmer). I tillegg til de vanlige
medlemmene, har EMS også flere 'associated members' som ECMWF, nasjonale
meteorologiske institutter (inklusive met.no), og selskaper som Vaisala, Kippen & Zonen,
osv. EMS samarbeider også med WMO og AMS. På den måten skaper EMS en
møteplass for ulike aktører med meteorologi/klimatologi-interesse.

Hovedaktiviteten til EMS er møtearrangement, men i tillegg gir EMS ut en
del priser - i samarbeid med Kippen & Zonen og Vaisala, men ellers
sliter EMS litt med litt lunken interessen for å få til mer. EMS kunne
være mer aktiv i forbindelse med utdanning - og her har NMF vært noe på
banen i Norge. Hvis EMS skulle vært relevant, ville de vært å lære fra
andre land. Men Norge er ansett for å være et foregangsland i så måte,
og EMS kunne gi et nettverk som lar andre nasjoner lære av norske
erfaringer.

Media komiteen og media-prisen har til nå fokusert på 'TV-meteorologi'
(premierer gode meteorologer på TV), og mindre på andre områder som
vanlig journalisme forbundet med meteorologi/klimatologi (dokumentarer,
etc) eller annen for for kommunikasjon eller formidling. Jeg har
foreslått at EMS burde omfatte mer enn bare TV-presentasjon, og mine
forslag vil bli tatt opp til diskusjon i styret. Klarer man å utvide
mandatet til media komiteen til å inkludere kommunikasjon og formidling,
kunne EMS bli mer interessant for kommunikasjonsansvarlige ved de ulike
organisasjonene og instituttene - f.eks. ved å skape et bedre nettverk
hvor man deler erfaringer. På EMS møtene burde man involvere
journalister og kommunikasjonsrådgivere i høyere grad, og skape en
to-veis dialog mellom naturvitere og medier. Det er ikke vanskelig - alt
som trengs er å sende inn bidrag til presentasjonene ved EMS-konferansene.

Dersom forsknings-journalister tok seg tid til å komme på slike
konferanser - på linje med sportsjournalister som drar til OL - vil de
få med seg siste nytt innen forskningsmiljøet. De vil lett kunne utvinne
sine nettverk og knytte nye kontakter, og de burde også kunne formidle
sine behov (og være med å forme disse konferansene) gjennom å gi
foredrag eller postere. Alle disse sidene anser jeg som nyttige, når vi
tar i betraktning at de fleste journalistene (ikke alle!) har ganske
svak naturfaglig bakgrunn og ikke vet hva de skal tro når de hører
motstridende påstander.