Intro

Solheim starter med å gi en meget kort sammendrag av hva vi ser av spor i verden, for så å si at han ikke trengte å gå inn på naturvitenskapen i dette. Videre gir han et politisk bakteppe for forhandlingene København. Den korte historikken er at inntil en måneds tid siden var EU i spissen for fremdriften, mens nå har raskt voksende økonomier i Asia tatt over. For eksempel har Indonesia lovet kutt tilsvarende 14*ganger de norske utslippene uten internasjonal finansiering, og 24* de norske utslippene med internasjonal finansiering.

Utfordringer og forventet utfall

Det mangler mye. De tre hovedpunktene Solheim dro frem var:

0. Foreløpige anslag viser at mist 50 % av nødvendige utslippskutt fra I-land ikke ser ut til å være oppnåelige.
0. Raskt voksende økonomier i Asia og andre deler av verden har lovet mye, men her mangler også store mengder i kutt. I tillegg er det usikkerheten rundt jussen når det gjelder denne gruppen med land.
0. Finansiering. Mange land, spesielt u-land trenger sterke internasjonale finansieringsmekanismer. Disse er ikke på plass, og det er ingen klare føringer på hvordan disse skal komme på plass. Her trakk Solheim frem viktigheten av å bruke etablerte kanaler som landene, FN, frivillige organisasjoner, og ikke bygge opp et nytt apparat for klimamidler. Størrelsesordnen som trengs er 100 – 200 milliarder dollar. Dette kan kanskje delvis innhentes gjennom globale auksjoner på utslippskvoter.

I følge Solheim går det ikke mot en forpliktende avtale i form av utslippskutt i København. Derimot går det mot en avtale med en klar fremdriftsplan. Denne avtalen vil trolig ha en form for forpliktelse.

Norsk posisjon

• Avtalen må basere seg på vitenskap.
• Alle land og sektorer må omfattes. Det vi si at for eksempel risbonden i Kina, Silicon Valley, og norsk oljeproduksjon må omfattes av avtalen.
• Det norske målet ligger fast på 2 graders målet.
• Avtalen må omfatte en kort periode frem til 2020 og en lang periode frem til 2050. Her er det en kontrast mellom Kina som jobber sterkt for 2020 og USA som jobber for 2050
• Det økte finansieringer og klare mekanismer for å finansiere kutt og tilpasning i økonomier som ikke har råd til dette selv må på plass som en del av avtalen. Her må vi være bevist på at Afrika trenger mye hjelp til tilpassing, og at øystater som Maldivene er direkte truet.
• Norge vil ha et globalt kvotemarked
• Det må bli en folkerettslig kobling i løpet av 2010. Dette kan settes som et suksesskriterium før forhandlingene
• Skipsfart: Norge kommer til å jobbe hardt for å få klare krav til skipsfart, og at implementeringen her blir lagt til den internasjonale maritime organisasjonen. Her blir det et viktig at like skip blir behandlet likt uavhengig av registreringsland
• Skogmekanisme: det er viktig å stoppe avskogingen. Et eksempel er at Brasil har kuttet nedhuggingen av regnskogen til ¼ på 7 år. Norge har en avtale med Guyana som hindrer at avskogingspresset flyttes dit. Skogsavtaler må passe på at de verner naturskog og ikke åpner for å bytte naturskog med plantasjeskog.
• Fangst og lagring. Norge mener at vi må få fangst og lagring av CO2 som et av tiltakene i avtaleverket

Norsk (nasjonale)tiltak

• 30 % kutt innen 2020
• Karbonnøytral innen 2030. Dette kan oppnås ved hjelp av fleksible forpliktelser (Kvotehandel og grønne sertifikater?)
• Klimakur 2020:
  • Sektorvise tiltak
  • Fokus på billig og bra
• Aktiv bruk av bistand til klimakutt og tiltak: f.esk. trenger Guyana en oppgradering av flomvoller, Afrika en grønn revolusjon. Norge er det eneste landet som kobler utvikling til denne formen for utvikling systematisk gjennom samarbeid mellom DU og NORAD

Utfordringer og initiativ i internasjonal politikk

• Som nevnt ønsker Kina en avtale med mål 2020, og USA en avtale med mål 2050. Dette skyldes nok en kombinasjon av økonomisk og politisk struktur i landene.
• Likt eller ulikt: USA krever samme form på avtalen for alle. Kina og India krever at formen på avtalen er mer tilpasset økonomi i de ulike (gruppene) av land.
• Russland har et overskudd av kvoter fra Kyotoperioden. Dette skyldes kollaps av industri etter Sovjets fall. Omfanget av disse kvotene er nok til å undergrave deler av et kvotemarked.
• Teknologioverføring: Her er det et forslag om internasjonale sentre innen ulike teknologigrupper for å letter overføre disse mellom landene. Et forslag kan være Solenergi i India, Vindenergi i Kina, Biomasse i Brasil.

Til slutt var Solheim helt klar på at suksesskriteriet i København er at det blir en avtale.