Bruksanvisningen for Atmosfæren sier at atmofæren (Gresk, 'atmós' betyr luft og 'spharia' betyr sfære) er ca 700 km tykk. Meste-parten av instruksjons-bladet omhandler menneskeskapte klimaendringer og tolkninger av siste IPCC-rapport.

Det i seg selv er et ganske sterkt budskap: EGU tar tydeligvis et klart standpunkt mht klimaproblematikken. Og til slutt gir bruksanvisningen et viktig råd: «IF YOU ARE UNCLEAR ABOUT ANYTHING, SEEK PROFESSIONAL ADVICE». Det burde kanskje stått 'UNCERTAIN' istedenfor 'UNCLEAR', for er det en ting påstandene er i klimadebatten, er så er de ganske entydige.

Det var på en måte en lettelse å være på EGU i Wien, tilsynelatende langt fra klimaskeptikere og norsk klimasirkus som har gått helt av hengslene. Og det har ikke bare vært klimatull i mediene, men også på Internett hvor vi finner blant annet Klimarealistene, som prøver å være en lokalutgave av RealClimate men snudd på hodet: når det gjelder navnevalg ('real...' kommer nå etter 'klima'), kompetanse (lav), og budskap (myter). Til tross for tilknytting til Ramm independent petroleum strategy adviser) og Frps Langerud (se Frp & Kilma ), bør man ikke sette klimarealistene i samme bås som oljeindustrien og Frp, for da vil de føle seg uthengt. 

Men også de tvilsomme tolkningene på climate4you tilhørte en annen dimensjon enn de inntrykkene man fikk fra EGU. Og det var ingen som styrter ut av salen i sinne. Det var ikke mange sveiseeksperter på EGU heller (Her kommer et par dårlige vitser: [i] Nå kan allsidige klima-analytikere hjelpe politikere med å få orden på sveisen; [ii] hva er den nye hilsefrasen på Stortinget? 'Hei sveis!'; [iii] Nå skal klimaanalytikere skape en sammensveiset klimaskeptikergruppe.).

Men her er et lite resum

Dag1.

Den første dagen valgte jeg forelesninger om 'natural hazards' og klimaekstremer. Selv hadde jeg en forelesning i førstnevnte kategori ,om dynamisk og empirisk nedskalering. Jeg argumenterte med at disse komplimenterer hverandre (empirisk nedskalering havner ofte i skyggen av dynamisk nedskalering).

Andre foredrag omhandlet flommene i Sentral-Europa somrene 1992 og 2002, og spørsmålet om man kunne lage bedre prognoser for slike hendelser. Flommene ble satt i sammenheng med synoptisk forhold.

Det ble presentert studier av intense sykloner i Middelhavet, og hvilke signaler i forkant som kan brukes til å varsle slike hendelser. Andre igjen om flom eller kraftig nedbør i Middelhavsregionen.

Noen greske forskere presenterte resultater fra empirisk nedskalering for tørkeepisoder, ved å nedskalere nedbør, temperatur, og bruke en modell som beskrev den nedbøren som nedskalerings-modellen ikke klarte å fange opp.

På ettermiddagen, var det et tysk innslag om ekstreme sykloner i Nord-Atlanteren og sammenheng med den Nord-Atlantiske svingningen (NAO). NAO-tilstanden styrer hvor stormene går. En global oppvarming vil, i følge ECHAM5 modellen, gi færre antall stormer men disse vil til gjengjeld være sterkere. Spesielt over de britiske øyer og sør-Skandinavia kan man forvente mer eksplosiv stormutvikling, i følge modellen.

Det var foredrag om ekstremvind over kontinentet, og kraftig nedbør over Tyskland.

Et snedig studium viste hvordan man kan tilpasse ekstremverdi-fordelings-parametere for ulike årstider i Storbritannia, og dermed beskrive hvordan ekstremnedbør varierer gjennom året.

Resultat fra et 'hobbystudium' av ekstremnedbør i Borneo og Malaysia antydet at det ikke har vært noen klar endring der, men en annen tysk presentasjon viste at ekstremnedbør og temperatur kan knyttes opp mot storstilt trykkmønstre.

Sveitsiske forskere viste at det har vært et høyt antall rekord-hendelser i Alpene de siste årene, og andre viste at temperaturfordelingen sannsynligvis vil endre form som følge av en klimaendring.

Til slutt var det et foredrag om tørkeepisoder i Tjekkia (de er blitt litt hyppigere) og et studium av «The Great Dust Bowl» i USA på 1930-tallet. 

Dag 2.

Jeg valgte ulike sesjoner – en om klima-endringenes betydning for vannressurser. Her er bare høydepunktene, for jeg orker ikke å referere alle foredragene.

Det var litt overraskende å finne ut at hydrologene sloss over om de hydrologiske systemene er lineære eller ikke-lineære (kaotiske). 

Ellers hørte jeg på en del forelesninger om ulike tidsskala forbundet med ekstremnedbør (1-times v.s. 24-times målinger). At disse topper i ulike årstider tyder på at det er ulike bakliggende årsaker.

Det var en sesjon om seson-til-mellomårlige prognoser, og en del foredrag om NAO, ENSO, stormer, og klimaendringer. Da Latif snakket, var salen full, og vi måtte ta til takke med ståplass helt bak. Hans budskap er at IPCCs klimamodeller ikke starter med dagens egentlige tilstand, slik at de ikke vil gi en god beskrivelse av langvarige naturlige svingninger forbundet med havsirkulasjonen de neste ti år.

Simuleringen de gjorde med en modell med angivelig bedre starttilstand ga en utflating av den globale temperaturen de neste ti år, men så vil temperaturen sprette opp. Det er litt som det vi nå ser. Men i ettertid var det noen kritikere som mente at disse beregningene kunne være misvisende. Når man tvinger modellene til å ha en viss utgangstilstand, vil man også lett 'forstyrre' modellen slik at den oppfører seg litt underlig på begynnelsen før den kommer inn i egen balanse.

Det var også et annet foredrag om potensiell ti-års prediktabilitet, som antydet at det faktisk kan være mulig å lage ti-årsvarsler for Nord-Atlanteren og omegn, men at denne muligheten svekkes ved en økt global oppvarming.

Ellers var det en mengde presentasjoner fra UK MetOffice, og de har kjørt et stort ’perturbed physics’ ensemble med globale modeller, og 17 kjøringer med regionale klimamodeller med 25km oppløsning!

Et interessant foredrag fra NCAR handlet om hvordan man skal trekke ut nyttig informasjon fra slike monster-simuleringer ved hjelp av statistiske modeller som behandler de dynamiske. 

Jeg presenterte posteren for SPAR-prosjektet (http://spar.met.no).

Dag3.

Onsdag var jeg på en sesjon om langtids trender i klimatologiske og hydrologiske serier. Ganske interessant. Dagen startet ganske uventet med at en av mine blogger på RealClimate.org fra 2005 kom opp på skjermen («Naturally Trendy?») hvor jeg hadde kritisert en artikkel, og så satt jeg plutselig ved siden av forskerne bak dette arbeidet på første rad. Men vi hadde en hyggelig samtale, og var enige om at vi så på den globale temperaturen med forskjellige øyne.

Et foredrag forklarte hvorfor Markov-modeller ikke gir et riktig bilde av hukommelsen i prosessene beskrevet i geofysiske tidsserier, og at standard trend-estimat ofte kan gi feil sannsynlighet for at trendene er betydelige (signifikante). Selv Mann-Kendall testen er ofte ikke god nok. Angivelig, er det Kolmogorov-prosesser som hersker her på jorden, men det betyr ikke at slike prosesser ikke påvirkes av ytre forhold (her kommer vi tilbake til debatten i « Naturally Trendy? »).

Jeg ga en presentasjon på vegne av kolleger fra met.no, NVE, Bergen og meg selv.

Et foredrag fortalte oss at «en trend er en trend er en trend ...». Teminologien 'trend' er egentlig ikke presist definert.

Det er litt kjedelig å gi et foredrag om resultater som er basert på en metode, som tidligere foredrag har fortalt ikke er brukbar. Derfor hadde luften blitt tatt ut av noen av de senere foredragene, som presenterte vanlig trendanalyse med antatt Markov prosess istedenfor Kolmogorov-prosess.

Jeg hørte også litt mer om stormer, modellusikkerhet, nedskalering over Grønland, og spørsmålet om modeller som var gode for fortiden også var gode for fremtiden (svaret var nei).

Det var mer foredrag om modell-ensembler og en om land-hav kontraster (det er ikke varmekapasiteten i havet som er årsaken, men jeg skjønte ikke argumentet).

Et interessant foredrag om radio okkultasjon (dvs hvordan GPS-signaler fra satelitter bøyes av atmosfæren) gir nye data for å studere trender i den øvre atmosfære. Foreløpig er tidsseriene korte, men de stemmer ganske bra overens med modellene over dette korte intervallet.

Til slutt hørte jeg på et foredrag om MSU-dataene.   

Dag 4.

Jeg var på en rekke ulike foredrag om forskjellige temaer på torsdagen: Grønland iskjerne isotoper, svingninger i lange tidsserier, metode for estimering av returintervaller, atmosfærens grenselag-sjiktet, Langsomme variasjoner og trender i Arktis (klimaendringenes fingeravtrykk), og temperatur- og is-utvikling på og rundt Antarktis.

Nye studier viser at temperaturen faktisk øker over store deler av Antarktis, men også at sjøisutbredelsen øker. Sistnevnte er ikke i konflikt med temperaturøkning, men forklares ut i fra endring i atmosfæresirkulasjonen og isdriv.

Herman ga et foredrag om snø og temperaturer.

Dag 5.

Siste dag hadde flere foredrag om regionale klimamodeller, og systematiske bias i deres resultater.

Det var også noen interessante foredrag om Heinrich hendelser (langt tilbake i tid) da iskappene 'kollapset' og store isfjell drev rundt i havene. Slike kollapser hadde betydning for jordens tyngdefelt, slik at man ved å se på den geografiske fordelingen av vannstand kunne beregne hvor isen kom fra («Self-gravitational sea-level finger print»).

Et par foredrag var om regional klimamodellering og endring i hydrologi forbundet med klimaendringer.

Til slutt, før hjernen nesten hadde stoppet, var jeg på to foredrag om sjøisen i Arktis, hvor man hadde sett på hvordan den ble påvirket av tidevann og egensvinginger («inertial variability»), og et om at isen i Arktis spiller en mye mer aktiv rolle som intern pådriver innen klimavariasjoner. 

Oppsummering

Det var stort sett ganske fulle saler og mange ganger fikk man kun ståplass bak. Jeg hadde innlagt litt mosjon ved å løpe fra rom til rom for å få med meg de foredragene jeg syntes var mest interessante. Døgnrytmen ble raskt snudd på hode, med neglisjert frokoster og tidelig start på dagen med bruk av konferanseanleggets Wifi før alt for mange hadde koblet seg på.Det var stort sett ganske treg Internett-tilkobling når tusenvis var tilkoblet samtidig, og hundrevis av forskere satt slengt rundt omkring i gangene nær stikk-kontakter, klistret fast til sine bærbare PCer.

Det var utrolig mange fine postere – men de bør nok være litt enklere og starte med konklusjonen slit avisreportasjer gjør – man blir fort blir trett etter å ha hørt på foredrag og så lese 100 postere.

Noen tanker om konferansen

Slike konferanser er en viktig møteplass for forskere, og man får 'tatt pulsen' på vitenskapen. Jeg tror ikke forskermiljøet ville ikke være bærekraftig uten slik konferanser. Man burde se på konferansedeltagelse som 'kompetansebygging', men man får også inspirasjon og utvekslet nye idéer.

Jeg tror det er viktig å øve på foredrag først – kanskje ha en felles dag med å gi øve-foredrag og diskutere postere på instituttet før store møter. Det er mye å hente på gode presentasjoner (man bør ikke ha for mye stoff/detaljer, men kan nevne dem uten NØDVENDIGVIS å ha dem på lysarkene). Det er lett å imponere og mye å hente på gode presentasjoner, for det er mange forskere som ikke tar kommunikasjon på alvor – tydeligvis anser de det mer som en venstrehåndsjobb. Kanskje man bør ha en mer bevisst strategi på dette. Jeg synes at kursingen i presentasjon har vært en fin hjelp.

Jeg traff flere gamle kjent og noen nye fjes. Konferanser er et nyttig 'verktøy' for å etablere nye nettverk og vedlikeholde gamle. I tillegg er de en verdi i profileringen av instituttet. Signaler sendes ved fravær på slike sture sammenkomster – man bryr seg egentlig ikke om Europeisk samarbeid – som ved tilværelse – man prioriterer samarbeid. Sosialt samvær gir innsikt i ulike forhold, og man får høre ganske mange rare rykter. Men jeg ble også spurt om å være mer aktiv i organiseringen av EMS-konferanser, og EMS-sekretæren spurte meg om jeg visste om noen som kan lede media-kommiteen.

Blant de nye menneskene jeg treff (i tillegg til noen Hamburgere) var det en forsker som jobber med regionalisering i USA (NCARCAP), og en forsker som jobbet med geo-magnetisme. Sistnevnte sukket litt da jeg nevnte noen danske forskere som påstår at klimaendringene vi nå ser er skap av solaktivitet – slik utspill ga hennes fagdisiplin et dårlig rykte. Men det var noen postere om klima og solaktivitet, men disse dreide seg i hovedsak om stratosfæren og UV.

Jeg ble litt stolt over å høre at noen forskere ved Deutsche Wetterdienstofte bruker diskusjon RealClimate.org som tema i månedlige seminarer.

Oppsummeringen er at slike konferanser bør anses som et virkemiddel i forskerens 'verktøykasse' for at hun eller han skal kunne gjøre jobben sin bedre. Både for å skaffe ny kunnskap og holde seg oppdatert, og for å dele sine erfaringer. Det er viktig når vi skal sitte på spisskompetanse og skal opplyse samfunnet.

Hvis det var noe media-nærvær her, så var den ganske usynlig, bortsett fra BBC. Kanskje det var for få glamour-modeller her, men vi hadde nok av numeriske, statistiske. og analytiske modeller. Hadde vi jobbet med noe mindre (mer?) viktig, som f.eks å utøve utallige variasjoner av å løpe etter en ball, så hadde det nok vært fullpakket med TV-reportere og journalister. Men å lære å forstå vår klode er altså ikke så viktig at man tar seg bryet verdt med å sende rapportører – med unntak av BBC da. Litt rart, når vi ser hvordan klimadebatten har utviklet seg. Men media har en ny sjanse i Amsterdam til høsten:EMS.

Det var også svært tynt med både miljøvernere og klimaskeptikere her – jeg forsøkte å se om jeg kunne peke ut noen, men de jeg fant var langt mer nyanserte enn det norske slaget tl stadighet fremme i mediene.